savn

Da vi mistet Freia, var vi usikre og oppmerksomme på hvordan Nanuq og Luna ville reagere. De fikk snuse og være med henne for å ta farvel og kanskje klare å ta inn over seg at hundevennen deres var borte.

Men hva vi vel egentlig om hva de føler og ikke minst forstår?
Kanskje spesielt dagen etter hun døde, virket Nanuq litt ekstra følsom og vár, men det kan like gjerne ha vært fordi han merket at vi var triste.
Det er et følsomt hjerte i den store hundekroppen.

De følgende dagene var mye som det pleier med de begge, bortsett fra at Nanuq ofte kom og la seg oppe i andre etasje om natten. Tidligere hadde han jo alltid hatt selskap av Freia om natten.

Et par uker etter begynte han å sture litt. Matlysten, som stort sett alltid er på topp hos en mutt, var laber. Han virket rett og slett litt nedfor. Kanskje var det først da det gikk opp for ham at hun virkelig var borte og ikke ville komme inn døren igjen hvert øyeblikk?

For selv om han har selskap og glede av  Luna, så er det kanskje noe eget med noen som er nesten akkurat som en selv. Og bortsett fra de første korte månedene sammen med mor, mormor og søsken, har han levd sammen med Freia hele livet, helt fra han var en liten knott.

Men selv om han kanskje har vært litt trist noen dager, så er han stort sett bare en stor og glad gutt og Michael har tatt Nanuq og Luna med på mange lange turer, noe som alltid hjelper på muttehumøret.


Koser seg i sengen en tidlig morgen